Læring er en relativt varig endring av atferd. I denne sammenhengen betyr det to ting:

Når vi skal lære noe nytt, bringes vi i større eller mindre grad utenfor komfortsonen. I alle fall når vi skal ta ny kompetanse i bruk. De fleste av oss trives best når vi utfører noe vi behersker. Hjernen vår er i tillegg ‘lat’. Det vil si at den ikke ønsker å endre vaner eller innarbeidede mønstre. Begge disse forholdene tilsier at det oppstår motstand eller uvilje mot å lære noe nytt.

Det andre forholdet er at all atferd kan observeres av andre. Når læring skal gi endring av atferd, betyr det at andre kan se at vi prøver på noe nytt, eller at vi utfører noe på en ny måte. Verst er det kanskje mens vi trener, og ikke alltid utfører det nye på den gode måten vi ønsker. Da utsetter vi oss for kommentarer, eller vi frykter i alle fall kommentarer.

Disse hindringene må vi komme over for å lære. Vi må akseptere dette mulige ubehaget, og her kan vi finne mange ulike strategier:

– Tenke på det positive vi kan oppnå, det vi kan klare eller treningsperioden, eller hvilke muligheter det kan gi oss eller hvor det kan bringe oss.

– Minne oss på at vi ikke er alene om å skulle lære dette nye.

– Minne oss på alt vi har klart å lære oss tidligere, og at de mislykkede forsøkene underveis ikke ‘tok livet av oss’.

– Se på andre vi identifiserer oss med, og som allerede behersker det nye. Kan de, så kan vi også.

Dersom vi lærer å observere vår egen framgang mens vi lærer, kan vi motivere oss selv til fortsatt framgang. Ikke vent til alt er perfekt, men merk deg de små skrittene framover, og anerkjenn at du blir flinkere. Dette er som å klappe seg selv på skulderen, og det hjelper.

Skrevet av Odd Eyvind Hovland.